Opsjoner og arbeidsmoral

Som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er det ofte jeg blir sittende og reflektere over forskjellige sider av livet og samfunnet rundt oss – ikke minst hvor tilfeldig urettferdighet og andre ulykker kan ramme oss, som lyn fra klar himmel.

Det er mye vi mennesker ikke kan forstå her i verden, både når det gjelder endringer i naturen og når det gjelder teknologiens utvikling og virkemåter. Det kan være så vanskelig å forstå at en lett resignerer og sier at ”sånn er det”.
10-talls millioner i opsjoner har noe av den samme virkningen på mange av oss. Sommerens diskusjoner om opsjoner og hvordan de virker kan virke fremmed og nesten uvirkelig på oss dødelige. Det handler om en helt annen virkelighet en den vi ”andre” befinner oss i, og resultatet blir lett at vi resignerer – sånn er det vel bare blant toppdirektørene, og sånn må det vel være, tenker vi – må det det?

Tenker de annerledes
Likevel, det må dreie seg om mennesker som tenker og handler ganske annerledes enn de fleste av oss. Vi skulle nok klart å bruke en del mer penger enn det vi tjener i dag – men 10-talls millioner? Det hadde faktisk vært lettere å reagere hvis noen av våre kolleger tjente dobbelt så mye som oss for det samme arbeidet vi selv også utfører. Det kunne vi nok forholde oss til og sikkert hisse oss opp over, lik lønn for likt arbeid er jo opplest og vedtatt i de fleste sammenhenger. Uten at det er oppnådd i vårt ”inkluderende” arbeidsliv.

Argumentasjonen for og i mot opsjoner har vært en blanding av juss, økonomi, politikk og moral. Jeg er redd for at det igjen blir økonomene og juristene som vinner. Juristene finleser avtaler og økonomene hevder det er nødvendig med kjempeavlønninger for å få visse folk til å arbeide. Uten millionopsjoner til topplederne vil ikke bare Hydro og Telenor tape i den internasjonale konkurransen, hele Norge vil bli fattigere.

Toppsjefene har laget seg egne regler
Topplederne har altså forstått spillet: ikke full innsats uten store pengepremier.
Så må samfunnet stole på at det store flertallet IKKE har forstått hvordan det hele henger sammen, men fortsetter å utføre våre jobber etter beste evne uten opsjoner.
Det er altså noen regler som gjelder for toppsjefer og deres produktivitet, som ikke gjelder for det store flertallet av oss. Det er et tankekors i seg selv.

Noe annet som også er uforståelig for de fleste av oss er at når en toppleder må forlate en toppstilling fordi han, fortsatt er det flest menn, har gjort en ekstremt dårlig jobb så får han med seg utallige millioner i en sluttpakke for å forlate stillingen raskest mulig. En vanlig dødelig får knapt stå oppsigelsestiden ut, med sin vanlige lønn. Det er ikke dette jeg skriver om i denne bloggen, men tanken streifet meg – og jeg mener denne forskjellsbehandlingen er mildt sakt urettferdig og ikke minst umoralsk. Dette er også et tankekors.

Politikerne har laget omvendte regler for sosialklienter og trygdede
Problemet øker imidlertid når vi nærmer oss den andre enden av skalaen. De fattigste skal stimuleres til å gjøre mer ved å få så LITE som mulig å leve av. Våre velferdsordninger er utformet ut fra en bekymring for at sosialklienter og trygdemottakere skal få så mye at de ikke gidder og jobbe.
Mens toppsjefene inspireres til økt innsats ved millionutbetalinger skal sosialklientene stimuleres til økt innsats ved minimumsutbetalinger, forstå det den som kan!

”The moral hazard”
Begrepet ”The moral Hazard” brukes i økonomisk teori for å beskrive faren for at personer oppfører seg umoralsk fordi de forstår noe som det ikke var meningen at de skulle forstå.
I trygdemessig sammenheng har det vært brukt om sosialklienter og trygdemottakere som lar være å ta lønnsarbeid som de egentlig var i stand til (altså en umoralsk handling) fordi de oppdaget at de får nesten like mye å leve av hvis de klarer å oppnå trygd eller sosialstøtte.

Utgangspunktet for denne bloggen var ikke opsjonene, men en av AFOs medlemmer som også var sosialklient. Dette medlemmet ønsker å komme i arbeid, men stønadssatsene er så lave at alt initiativ og alt overskudd går med til en vedvarende konflikt med sosialkontoret for om mulig opprettholde et verdig liv. På sosialkontoret blir den moralske risiko vendt om ved å mistenke mennesker for å sluntre unna hvis de får anledning til det.

I et politisk bestemt forsøk på å få folk i arbeid ved å holde sosialhjelpssatsene nede, hindres folk i å få et verdig liv som en forutsetning for å komme i arbeid. Jeg kan forresten fortelle at det dette medlemmet ber om blir ganske beskjedent sammenliknet med opsjonenes millionbeløp.

Inkassosalærene skaper fattige!

Det er en kjensgjerning at det å havne i klørne på et inkassobyrå her i landet ikke bare ”koster skjorta”, men faktisk så koster det ”hele garderoben”!

Gjennom mitt virke som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har jeg sett hvordan gebyrer og salærer bidrar til at enkelte aldri vil klare å løse sin økonomiske situasjon på en slik måte at de kan fortsette et verdig liv.

I disse dager har forbrukerrådet gått ut og kritisert det høye nivået på inkassogebyrene her i landet. Jeg er enig i at gebyret for å få behandlet en sak i forliksrådet er høyt, i dag er gebyret på kr 860,00 pr sak uansett størrelsen på det kravet en klager mener seg berettiget til. Dette samt at klager kan kreve kr 860 for å skrive klagen påfører en innklaget en utgift på kr 1 720. Dette er et skyhøyt beløp om en innklaget skylder kr 500 etter for eksempel et parkeringsgebyr, som innklagede mener er feilaktig ilagt.Parkeringsklagenemda kan behandle disse sakene, men det er slik at langt i fra alle p-selskaper er medlem der og de behøver ikke å rette seg etter en avgjørelse der.

Beløpet er allerede kommet opp i kr 2 220 før inkassoselskapet skal ha sitt, i dette tilfellet krever et slikt selskap kr 560 for den jobben de utfører. Pengekravet i dette tilfellet er da kommet opp i kr 2 780 + den alminnelige forsinkelsesrente, som i snitt de siste to årene er på om lag 10 %.
Kravet kommer da raskt opp i over kr 3 000.

Det er svinaktig dyrt å komme i fella til inkassoselskapene i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark. Lever du på grensen av hva økonomien din tåler kan en ubetalt regning få fatale følger. Har du for eksempel en regning på 5500 kroner du ikke får betalt, kan inkassogebyrene i Norge komme opp i over 8000 kroner. Ii verste fall må du ut med et beløp mange ganger dette, samt at du må tvangsselge bolig eller eiendeler. I Sverige vil en ubetalt regning på 5500 kroner maksimalt gi gebyrer på snaut 2000 kroner. Altså under en fjerdedel av det en skyldner må betale i Norge. I Danmark vil en tilsvarende regning kunne gi gebyrer på maksimalt 3500 kroner.

Samtidig er det en himmelvid forskjell når det gjelder inkassosalærer disse landende i mellom og Norge topper som det absolutt dyreste landet å komme i disse firmaenes klør.

Som det fremkommer her så er det underlig at de store inkassoselskapene finner det lønnsomt å drive sin virksomhet for eksempel i Sverige. Der kan de kun ta kr 160,00 i inkassosalær uansett beløp.

Jeg finner det rimelig sikkert at selskapene tjener godt også i både Danmark og Sverige.
Det er mange som vil hevde at det er opp til den enkelte å sørge for å betale sine regninger i tide og på den måten sørge for å ikke komme opp i en slik situasjon som nevnt over.
Jeg er delvis enig i dette, men det er slik at det er mange som kommer opp i en slik situasjon uten at de kan noe for det. Noen mister arbeidet, andre blir langtidssykemeldt, andre blir skilt osv. og det er alt forhold som plutselig kan sette en i en umulig økonomisk situasjon.
Til dette vil mange hevde at det bare er å ta kontakt med kreditor, så er det fullt mulig å komme til en ny avtale for å få løst en slik situasjon. I den forbindelse vil jeg si at dette slettes ikke er så enkelt som mange mener. Dette har jeg forsøkt både sammen med og på vegne av medlemmer i AFO forsøkt og det viser seg at det ofte ikke er så enkelt å få til.
Har saken gått til inkasso så viser det seg at i de aller fleste tilfeller så er det ofte ikke mulig å komme til en avtale i det hele tatt. Inkassoselskapene ønsker å tjene mest mulig på en sak og ser seg tjent med at saken går til forliksrådet for behandling der. Da slår det store salæret inn og kronene renner inn i kassa til selskapene.

Ikke mer effektivtOg til tross for at det norske systemet er mye dyrere enn det svenske, er ikke vårt system noe mer effektivt for å drive inn regninger.Tidligere har vi hørt bransjen i Norge skryte av god løsningsgrad som begrunnelse for de høye inkassosalærene. Dette viser seg ikke å holde stikk. Undersøkelsen viser at man ikke kommer oftere frem til en løsning i Norge, sammenlignet med Sverige, sier underdirektør Olav Nyhus i Forbrukerrådet.(Les mer i VG)

Jeg undres stadig over at mange av dem jeg kommer i kontakt med kan få innvilget kreditt i det hele tatt, mange har betalingsanmerkninger fra tidligere og noen har også dommer i mot seg fra forliksrådet de siste tre år før kreditten ble innvilget. Noe helt annet er at verken banker eller andre utlånere har plikt til å låne ut penger/eller gi kreditter. Bankene har en frarådings plikt i henhold til loven, men jeg har knapt hørt at noen blir frarådet å ta opp lån.Der i mot har jeg hørt at enkelte har gått innom banken sin for å få hjelp til å sette opp et budsjett og at banken når de ser at kunden har en meget anstrengt økonomi har blitt tilbudt lønnskontokreditt og/eller et kredittkort for å løse problemene. Dette er uforståelig for meg og må etter min oppfatning stride mot gjeldende lovverk.

Mine forslag til myndighetene er følgende:
1. Pålegg kredittselskapene samme frarådingsplikt som for bankene.
2. Innfør sanksjoner overfor de selskaper/banker som ikke oppfyller denne
frarådingsplikten
3. Dokumentasjonskravet for å få innvilget et lån/kreditt må heves betraktelig – minste
kravet må være at den enkelte søker må dokumentere sin inntekt på søketidspunktet og
forta en kredittsjekk av vedkommende lånesøker.
4. Under behandlingen av en søknad må bank/kredittgiver vedlegge dokumentasjon for
vedkommendes inntekt og innhentede kredittopplysninger til lånesøknaden når den blir
arkivert – slik at eventuelt forliksrådet, om det skulle bli nødvendig, kan forsikre seg om
at långiver har utført en forsvarlig behandling av søknaden i etterkant.
5. Sette et tak for maksimal avtalt rente i forbindelse med forbrukslån, slik det er i dag
kommer den effektive renten ofte opp i både 25 og 30 %. Kredittkort selskapene opplyser
ofte kun om månedlig rente.
6. Sett gebyrene til forliksrådet og for skriving av klage til maksimalt kr 300,- pr sak.
7. Gjør om systemet med inkassosalærene til det samme som i Sverige – et salær uansett
beløpets størrelse – sett salæret til maksimalt kr 300,- pr sak.

Når en innklaget erkjenner at denne skylder klager et beløp, men at vedkommende ikke har betalingsevne for øyeblikket. Da må inkassoselskapene la vedkommende få være i fred inntil de registrerer at vedkommendes inntektssituasjon har endret seg. De jeg ofte har sett er at inkassoselskapene fortsetter sin inndrivning av en skyldig beløp gjennom namsfogden umiddelbart etter at en dom er rettskraftig. Dette til tross for at de er klar over at namsfogden vil konkludere med at det ikke er noe å hente. Det eneste som er oppnådd er at innklagede har fått økt sin gjeld tilsvarende gebyret til namsfogden.

Etter min mening er dette helt unødvendig i.o.m. at inkassoselskapet er inneforstått med den innklagedes økonomiske situasjon og den dommen som er avsakt er gyldig som tvangsgrunnlag i 10 år!

Hele dette systemet slik det fungerer i dag med denne størrelsen på gebyrer til forliksrådet og ikke minst salærene til inkassoselskapene er med på å sementere situasjonen for folk som er kommet ut i et økonomisk uføre, samt at det også er en pådriver til å skape flere fattige. Alle gebyrene og salærsatser er et resultat av vedtak gjort i Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet vært år.

En oppfordring til alle som eventuelt er kommet så langt at de blir innkalt til møte i forliksrådet – MØT OPP!

Litt orientering om hva forliksrådet er og ikke minst forklaring på en del ord og utrykk finnes her.

Regjeringens Fattigdomsbekjempelse er pinglete!

På Fattigdomshøringen i Oslo den 24. august understreket arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (AP) at regjeringen hadde planlagt en fattigdomshøring i år. Den 20. november skal den avholdes.
Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) lar tvilen komme statsråden til gode og vil i den forbindelse bare påpeke følgende:
Høringen er da med andre ord planlagt holdt etter at valget er over og statsbudsjettet er eller langt på vei er vedtatt når høringen avholdes. Det er med andre ord ikke mulig å gjøre noen store endringer i forhold til de fattige i Norge i budsjettet for 2008 etter at høringen er gjennomført. Sikkert beleilig for regjeringen det, men utsiktene for de fattige og andre økonomisk/rettslig vanskeligstilte blir nødvendigvis ikke noe lysere på denne måten.
Både han og finansminister Kristin Halvorsen (SV) understreket at de hadde gjort mye for de fattige her i landet også i år.
Regjeringen har gjennomført:

1. et godt trygdeoppgjør, første gang økningen av trygden ble på mer enn pristigningen.
   Trygdeoppgjøret kan nok presenteres som veldig positivt, men når en vet at trygden er blitt underregulert i forhold til pris- og inntektsutviklingen siden den ble innført så blir det lite å skryte av.
2. økt den veiledende satsen for økonomisk stønad til livsopphold, også denne satsen har økt mer enn prisstigningen
   Denne satsen følges ikke i alle kommuner og er slik den er utformet, som en veiledende sats egentlig lite verdt for den enkelte sosialhjelpsmottaker.
3. startet ”utrullingen” av NAV-kontorene
   Dette kan nok være positivt for de brukerne i de kommunene som har fått et slikt kontor. Samtidig er dette faktisk med å lage ulikheter både servicemessig, økonomisk og rettslig, for brukerne i de kommunene som ikke har fått et slikt kontor enda. NAV-reformen er ikke gjennomført før i 2009/2010, slik at reformen og de positive lovendringene som er gjort gjeldene for NAV ikke gjelder over hele landet før ”utrullingen” er gjennomført.
4. foreslått for Stortinget at det skal innføres kvalifiseringskontrakter, som vil gi brukerne en utbetaling på kr 133.000 pr år, utgjør kr 11 083,33 pr mnd brutto
   Kvalifiseringskontraktene kan være et positivt bidrag til den enkelte økonomisk vanskeligtilte bruker, forutsatt at denne ikke bor i sentrale strøk av landet med høye husleier osv. En enslig som f.eks. bor i Oslo og leier en enkel hybel med markedets husleie/strøm/varme vil måtte søke om supplerende sosialhjelp for ikke å få dårligere økonomi enn før han tegnet kontrakt.
5. arbeidsledigheten blant alle grupper er gått kreftig ned også for langtidsarbeidsledige og innvandrere
   Arbeidsledigheten har gått ned, det er bra og regjeringen skal selvfølgelig ha noe av æren for dette. Samtidig er det slik at det er økt kjøpekraft blant folk flest etter gode lønnsoppgjør som igjen øker etterspørselen etter varer og tjenester som bidrar til dette. I bestefall så er det partene i arbeidslivet og særlig arbeidstakerorganisasjonene som i hovedsak skal ha æren for dette.
6. økt minstefradaget på skatten
   Økt minstefradraget på skatten, det vil i bestefall løfte noen av de som ligger i ”gråsonen” mellom det å ikke være definert som fattig og det å være fattig. Samtidig er det med å øke forskjellene mellom ”rike” og fattige he ri landet. En sosialklient betaler ikke skatt og får heller ikke pensjonspoeng.
7. betydelig økning av overføringene til kommunene fra staten, bidrar til betydelig bedre kommuneøkonomi
   Økte overføringer til kommunene har ikke slått ut i bedre forhold for de fattige i den enkelte kommune. Slik dette har slått ut i kommunene så har det i stor grad gått med til alt annet i kommunen, men ikke i økte sosialhjelpssatser.
8. redusert gebyret når det gjelder tvangsinndrivelse hos namsfogden
   En reduksjon av gebyret for tvangsinndrivelse hos namsfogden er bra, men fortsatt er det tross alt få saker, selv om det er alt for mange, som havner der i forhold til det antall saker som havner hos inkassofirmaene og i forliksrådene. Skal det virkelig gjøres noe for de som havner i dette uføret, må en redusere inkassosalærene som regjeringen økte i forbindelse med statsbudsjettet for 2007. Konkret kan jo regjeringen foreslå at inkassofirmaene ikke har anledning til å ta mer enn for eksempel kr 290,- pr sak, slik er reglene i Sverige og det burde være mulig å gjennomføre dette her i landet også.
9. avklaringer for den enkelte må gjøres raskere enn i dag, slik at en sosialhjelpsmottaker kommer raskere over på en trygdeordning som gir den enkelte en forutsigbar inntektssituasjon raskest mulig
   Raskere avklaring er bra, men det å sette folk på midlertidig uføretrygd er ikke en varig forutsigbar inntektssituasjon. Det er helt avgjørende å få avklart den enkeltes situasjon på en skikkelig og ordentlig måte, men det er ingen grunn til å gi folk en midlertidig trygdeordning etter at de ofte har gått i gjennom en langtidssykemelding, rehabilitering og attføring. Alle disse ordningene er jo av en midlertidig karakter, hvorfor er det da nødvendig å sende folk over i en ny midlertidig tilværelse?
   Dersom NAV ikke har klart å avklare situasjonen til den enkelte bruker gjennom de tre ovennevnte ordningene, så er de nok ikke i stand til det i løpet av en periode med midlertidig uføretrygd heller.

Videre skal regjeringen se på:

• muligheten til å få hevet de laveste trygdene
  Øke de laveste trygdene, det er ikke noe for tidlig med tanke på at trygdene har blitt underregulert omtrent siden de ble innført.
• evaluere sosialhjelpsordningen
  Regjeringen har blitt tvunget til å evaluere sosialhjelpsordningen etter at Arbeids- og inkluderingsdepartementet fik et brev fra Sivilombudsmannen. Der han etter henvendelse fra Fagforbundet, Juss-Buss og brukerorganisasjonen Fattig-Norge så det nødvendig å rette en forespørsel til departementet om hvorfor det var forskjellige satser og forskjell på rettsikkerheten til den enkelt bruker på sosialkontorene fra kommune til kommune.Jeg synes det er mildest talt underlig at departementet ikke har reagert på dette, når de fattiges organisasjoner og de ansattes organisasjoner har påpekt disse skjevhetene minst i de siste 10-15 år?
  Men, for all del det er bra at departementet nå tar skjea i en annen hånd og tilsynelatende vil gå igjennom materien og rette opp de skjevhetene som er blitt laget ute i kommunene.
  Nettopp det at kommunenes selvråderett skal veie tyngre enn den enkelte brukers rettsikkerhet er hovedproblemet i denne forbindelse. Det mest fornuftige hadde vært å la sosialhjelpen bli et statlig ansvar fullt og helt. Da kunne også de ansatte benyttet sin sosialfaglige utdannelse/kompetanse i forhold til brukerne på en mye mer aktiv måte enn det som er tilfellet i dag, noe alle parter ville tjent på.
• Vurdere et statlig råd/sekretariat for fattigdomsbekjempelse, etter mønster av det statlige Eldreråd og lignende
  Dette er et spennende forslag, men det må ikke bli et nytt sandpåstrøingsorgan i forhold til de lovnadene regjeringen har kommet med i Soria-Moria erklæringen:

Fattigdommen skal avskaffes
• Helhetlig plan for avskaffelse av fattigdom
• Rett til velferdskontrakter – målsetting om arbeid, opplæring,
behandlingstilbud el.lign
• Heving av barnetillegg i sosial- og trygdeytelser
• Bedring av bostøtte til barnefamilier
• Bedre samordning – ny arbeids- og velferdsetat
• Mer offensiv sosial boligpolitikk
(Er hentet fra regjeringens egen presentasjon av Soria-Moria erklæringen.)

Gjennom denne erklæringen så er det ikke tvil om at regjeringen skapte høye forventninger blant de økonomisk og rettslig vanskeligstilte her i landet. Nå når 2 år av regjeringsperioden er gjennomført så er det forsiktig sakt at tvilen har begynt å spre seg i disse gruppene – og det kan vel ikke overraske noen?

Så langt er Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) av den oppfatning at den rødgrønne regjeringen ikke har innfridd sine løfter og vi har vanskelig for å se at de legger samme kraft og handling i kampen mot fattigdommen i Norge og sammenlignet med den kraft og handling de har lagt i forhold til full barnehageutbygging og det de nå legger i eldreomsorgen, som også er helt nødvendig, så blir fattigdomsbekjempelsen fra regjeringen pinglete!Samtidig er det slik at tross alt fremstår den rødgrønne regjeringen som mest troverdig i kampen mot fattigdommen her i landet – de skal bli målt på dette ved neste stortingsvalg.