Opsjoner og arbeidsmoral

Som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er det ofte jeg blir sittende og reflektere over forskjellige sider av livet og samfunnet rundt oss – ikke minst hvor tilfeldig urettferdighet og andre ulykker kan ramme oss, som lyn fra klar himmel.

Det er mye vi mennesker ikke kan forstå her i verden, både når det gjelder endringer i naturen og når det gjelder teknologiens utvikling og virkemåter. Det kan være så vanskelig å forstå at en lett resignerer og sier at ”sånn er det”.
10-talls millioner i opsjoner har noe av den samme virkningen på mange av oss. Sommerens diskusjoner om opsjoner og hvordan de virker kan virke fremmed og nesten uvirkelig på oss dødelige. Det handler om en helt annen virkelighet en den vi ”andre” befinner oss i, og resultatet blir lett at vi resignerer – sånn er det vel bare blant toppdirektørene, og sånn må det vel være, tenker vi – må det det?

Tenker de annerledes
Likevel, det må dreie seg om mennesker som tenker og handler ganske annerledes enn de fleste av oss. Vi skulle nok klart å bruke en del mer penger enn det vi tjener i dag – men 10-talls millioner? Det hadde faktisk vært lettere å reagere hvis noen av våre kolleger tjente dobbelt så mye som oss for det samme arbeidet vi selv også utfører. Det kunne vi nok forholde oss til og sikkert hisse oss opp over, lik lønn for likt arbeid er jo opplest og vedtatt i de fleste sammenhenger. Uten at det er oppnådd i vårt ”inkluderende” arbeidsliv.

Argumentasjonen for og i mot opsjoner har vært en blanding av juss, økonomi, politikk og moral. Jeg er redd for at det igjen blir økonomene og juristene som vinner. Juristene finleser avtaler og økonomene hevder det er nødvendig med kjempeavlønninger for å få visse folk til å arbeide. Uten millionopsjoner til topplederne vil ikke bare Hydro og Telenor tape i den internasjonale konkurransen, hele Norge vil bli fattigere.

Toppsjefene har laget seg egne regler
Topplederne har altså forstått spillet: ikke full innsats uten store pengepremier.
Så må samfunnet stole på at det store flertallet IKKE har forstått hvordan det hele henger sammen, men fortsetter å utføre våre jobber etter beste evne uten opsjoner.
Det er altså noen regler som gjelder for toppsjefer og deres produktivitet, som ikke gjelder for det store flertallet av oss. Det er et tankekors i seg selv.

Noe annet som også er uforståelig for de fleste av oss er at når en toppleder må forlate en toppstilling fordi han, fortsatt er det flest menn, har gjort en ekstremt dårlig jobb så får han med seg utallige millioner i en sluttpakke for å forlate stillingen raskest mulig. En vanlig dødelig får knapt stå oppsigelsestiden ut, med sin vanlige lønn. Det er ikke dette jeg skriver om i denne bloggen, men tanken streifet meg – og jeg mener denne forskjellsbehandlingen er mildt sakt urettferdig og ikke minst umoralsk. Dette er også et tankekors.

Politikerne har laget omvendte regler for sosialklienter og trygdede
Problemet øker imidlertid når vi nærmer oss den andre enden av skalaen. De fattigste skal stimuleres til å gjøre mer ved å få så LITE som mulig å leve av. Våre velferdsordninger er utformet ut fra en bekymring for at sosialklienter og trygdemottakere skal få så mye at de ikke gidder og jobbe.
Mens toppsjefene inspireres til økt innsats ved millionutbetalinger skal sosialklientene stimuleres til økt innsats ved minimumsutbetalinger, forstå det den som kan!

”The moral hazard”
Begrepet ”The moral Hazard” brukes i økonomisk teori for å beskrive faren for at personer oppfører seg umoralsk fordi de forstår noe som det ikke var meningen at de skulle forstå.
I trygdemessig sammenheng har det vært brukt om sosialklienter og trygdemottakere som lar være å ta lønnsarbeid som de egentlig var i stand til (altså en umoralsk handling) fordi de oppdaget at de får nesten like mye å leve av hvis de klarer å oppnå trygd eller sosialstøtte.

Utgangspunktet for denne bloggen var ikke opsjonene, men en av AFOs medlemmer som også var sosialklient. Dette medlemmet ønsker å komme i arbeid, men stønadssatsene er så lave at alt initiativ og alt overskudd går med til en vedvarende konflikt med sosialkontoret for om mulig opprettholde et verdig liv. På sosialkontoret blir den moralske risiko vendt om ved å mistenke mennesker for å sluntre unna hvis de får anledning til det.

I et politisk bestemt forsøk på å få folk i arbeid ved å holde sosialhjelpssatsene nede, hindres folk i å få et verdig liv som en forutsetning for å komme i arbeid. Jeg kan forresten fortelle at det dette medlemmet ber om blir ganske beskjedent sammenliknet med opsjonenes millionbeløp.