Høybråten har rett - Regjeringen svikter igjen!

Regjeringen har kommet med nye veiledende satser for sosialhjelp for 2008. Satsene innholder kun en prisjustering på 2,5 %. Dette i ett år der Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå spår en lønnsvekst for resten av samfunnet på rundt 6 %. Det vil si at regjeringen ikke vil at sosialklienter skal ha mer å rutte med i år enn i fjor og at de sammenlignet med resten av samfunnet vil få mindre. Norge går så det suser, og rikdommen øker for hvert år. Men en gruppe får ikke delta i velferdsøkningen og dansen rundt gullkalven. Fra 1993 til 2006 har normallønningene, regulert for prisvekst, gått opp med 48 %. I samme periode har sosialhjelpssatsene gått ned med 6 %. (Tallene er hentet fra Aleneforeldreforeningens pressemelding den 03.01.08) Med andre ord et vannvittig inntektsgap mellom flertallet i befolkningen og sosialhjelpsmottakerne.  Jeg har som leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) i flere år fulgt utviklingen i sosialhjelpen fordi AFO har vært spesielt bekymret for denne gruppen. AFO er spesielt bekymret for barn i familier som mottar sosialhjelp, disse er svært utsatt for tilleggsproblemer som følge av dårlig økonomi. AFO er også bekymret for sosialhjelpsmottakere som bor i kommuner som pr dato ikke har opprettet fullverdige NAV-kontorer, disse får ikke det samme tilbudet fra det offentlige som de som har slike  NAV-kontorer.  Dette medfører at de dette gjelder kan bli gående på regjeringens veiledende livsoppholdssatser i mye lengre tid enn det denne type hjelp er beregnet for.
Regjeringen bidrar på denne måten til å øke de økonomiske forskjellene mellom sosialhjelpsmottakere og det store flertallet av befolkningen. Resultatet av dette er at oppvekstvilkårene blir både dårligere og stadig verre for de barna som i utgangspunktet er mest utsatt. Tar vi en titt på de satsene til livsopphold som nå regjeringen anbefaler som veiledende satser overfor kommunene så krever det ikke stor innsikt for å forstå at denne delen av sosialpolitikken fortsatt styres etter ”god” gammeldags moralisme, bestående av tre S-er, Skyld, Skam og Straff!Satsene regjeringen foreslår ser slik ut, tall i parentes er tall gjeldende for 2007.Enslige  kr 4 720 (kr 4 600)
Ektepar/samboere kr 7 840 (kr 7 650)
Personer i bofellesskap kr 3 920 (kr 3 825)
Barn 0-5 år kr 1 800 (kr 1 760)
Barn 6-10 år kr 2 390 (kr 2 330)
Barn 11-17 år kr 3 000 (kr 2 390)Den rød-grønne regjeringen har tydelig gitt utrykk for at de skal fjerne fattigdommen i Norge i løpet av inneværende stortingsperiode, dessverre er det slik at regjeringen overhodet ikke lever opp til løftene sine på dette punktet heller. De fattige har all grunn til å føle seg ført bak lyset av den sittende regjeringen og jeg er sikker på at de har merket seg dette og at det vil straffe seg for denne regjeringen når de stevner fram på denne måten i forhold til fattigdomsbekjempelsen her i landet.De er faktisk på vei til å gjøre lederen av Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, sine påstander fra kommunevalgkampen til sannhet. Han påsto at regjeringen var mer opptatt av å drive rikmannsbekjempelse enn å drive fattigdomsbekjempelse. Det er en merkelig dreining i den rød-grønne politikken når det er KrFs Høybråten som ser ut til å få rett i forhold til regjeringens såkalte fattigdomsbekjempelse.Det er en sannhet at antallet arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere har blitt redusert betraktelig i det siste året, men det er nå slik at de som nå står igjen i disse køene ofte har en mye lengre vei tilbake til arbeidslivet enn de som nå har forlatt disse køene, om de skal tilbake i ordinært arbeid i det hele tatt da. Mange av de som nå står i køene har en helsetilstand, som gjør at de ikke skal ut i arbeidslivet i det hele tatt.
Disse skal nå leve på de lave livsoppholdssatsene nå regjeringen foreslår ovenfor kommunene. Det gjenstår å se om kommunene vil øke satsene slik regjeringen vil at de skal gjøre. Erfaringsmessig er det mange kommuner som ikke kommer til gjøre det.Det er med beklagelse jeg må konstatere at regjeringen fullstendig mangler troverdighet i sosialpolitikken når de fører en politikk som skaper stadig økte forskjeller mellom de som har minst og det store flertallet.

Ønsker alle et riktig godt nytt år!

Jeg vil komme tilbake med nye blogginnlegg på det nye året. Vil fortsetteå komme med mine kritike innlegg både når det gjelder manglende fattigdomsbekjempelse, giftdumpingen utenfor Malmøya og andre politiske saker i det kommende året.

Øverigheta skal ikke få fred i 2008 heller!

Inkassosalærene skaper fortsatt fattige!

Denne bloggen skrev jeg den 18. september her og det er tragisk at debatten først tar av når et inkassoselskap mister konsesjonen etter at Kredittilsynet har foretatt en kontroll.
Det forundrer meg at debatten ikke kan ta et annet spor og først og fremst sette skyldneres håpløse situasjon i sentrum.
Kan en ikke gjøre opp en krav på 5 000 kroner, så er det helt sikkert at en ikke kan betale det dobelte. Intrum Justitia er blitt fratatt bevillingen til å drive videre av Kredittilsynet, men selskpet har anket denne avgjørelsen inn for departementet. Jeg kan vanskelig se at departementet kan gjøre om tilsynets avgjørelse i denne saken. Det er faktisk andre gang dette selskapet er blitt tatt for uregelmessigheter/ulovligheter. Selskapet skylder på datafeil, eller systemfeil, uhørt - skulle like å høre hva de ville svart om en skyldner unnskyldte seg med det samme.

Her er bloggen jeg skrev 18. september i år:

Det er en kjensgjerning at det å havne i klørne på et inkassobyrå her i landet ikke bare ”koster skjorta”, men faktisk så koster det ”hele garderoben”!

Gjennom mitt virke som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har jeg sett hvordan gebyrer og salærer bidrar til at enkelte aldri vil klare å løse sin økonomiske situasjon på en slik måte at de kan fortsette et verdig liv.

I disse dager har forbrukerrådet gått ut og kritisert det høye nivået på inkassogebyrene her i landet. Jeg er enig i at gebyret for å få behandlet en sak i forliksrådet er høyt, i dag er gebyret på kr 860,00 pr sak uansett størrelsen på det kravet en klager mener seg berettiget til. Dette samt at klager kan kreve kr 860 for å skrive klagen påfører en innklaget en utgift på kr 1 720. Dette er et skyhøyt beløp om en innklaget skylder kr 500 etter for eksempel et parkeringsgebyr, som innklagede mener er feilaktig ilagt.Parkeringsklagenemda kan behandle disse sakene, men det er slik at langt i fra alle p-selskaper er medlem der og de behøver ikke å rette seg etter en avgjørelse der.

Beløpet er allerede kommet opp i kr 2 220 før inkassoselskapet skal ha sitt, i dette tilfellet krever et slikt selskap kr 560 for den jobben de utfører. Pengekravet i dette tilfellet er da kommet opp i kr 2 780 + den alminnelige forsinkelsesrente, som i snitt de siste to årene er på om lag 10 %. Kravet kommer da raskt opp i over kr 3 000.

Det er svinaktig dyrt å komme i fella til inkassoselskapene i Norge sammenlignet med Sverige og Danmark. Lever du på grensen av hva økonomien din tåler kan en ubetalt regning få fatale følger. Har du for eksempel en regning på 5500 kroner du ikke får betalt, kan inkassogebyrene i Norge komme opp i over 8000 kroner. Ii verste fall må du ut med et beløp mange ganger dette, samt at du må tvangsselge bolig eller eiendeler. I Sverige vil en ubetalt regning på 5500 kroner maksimalt gi gebyrer på snaut 2000 kroner. Altså under en fjerdedel av det en skyldner må betale i Norge. I Danmark vil en tilsvarende regning kunne gi gebyrer på maksimalt 3500 kroner.

Samtidig er det en himmelvid forskjell når det gjelder inkassosalærer disse landende i mellom og Norge topper som det absolutt dyreste landet å komme i disse firmaenes klør.

Som det fremkommer her så er det underlig at de store inkassoselskapene finner det lønnsomt å drive sin virksomhet for eksempel i Sverige. Der kan de kun ta kr 160,00 i inkassosalær uansett beløp.

Jeg finner det rimelig sikkert at selskapene tjener godt også i både Danmark og Sverige.
Det er mange som vil hevde at det er opp til den enkelte å sørge for å betale sine regninger i tide og på den måten sørge for å ikke komme opp i en slik situasjon som nevnt over.
Jeg er delvis enig i dette, men det er slik at det er mange som kommer opp i en slik situasjon uten at de kan noe for det. Noen mister arbeidet, andre blir langtidssykemeldt, andre blir skilt osv. og det er alt forhold som plutselig kan sette en i en umulig økonomisk situasjon.
Til dette vil mange hevde at det bare er å ta kontakt med kreditor, så er det fullt mulig å komme til en ny avtale for å få løst en slik situasjon. I den forbindelse vil jeg si at dette slettes ikke er så enkelt som mange mener. Dette har jeg forsøkt både sammen med og på vegne av medlemmer i AFO forsøkt og det viser seg at det ofte ikke er så enkelt å få til.
Har saken gått til inkasso så viser det seg at i de aller fleste tilfeller så er det ofte ikke mulig å komme til en avtale i det hele tatt. Inkassoselskapene ønsker å tjene mest mulig på en sak og ser seg tjent med at saken går til forliksrådet for behandling der. Da slår det store salæret inn og kronene renner inn i kassa til selskapene.

Ikke mer effektivt

Til tross for at det norske systemet er mye dyrere enn det svenske, er ikke vårt system noe mer effektivt for å drive inn regninger.Tidligere har vi hørt bransjen i Norge skryte av god løsningsgrad som begrunnelse for de høye inkassosalærene. Dette viser seg ikke å holde stikk. Undersøkelsen viser at man ikke kommer oftere frem til en løsning i Norge, sammenlignet med Sverige, sier underdirektør Olav Nyhus i Forbrukerrådet.

Jeg undres stadig over at mange av dem jeg kommer i kontakt med kan få innvilget kreditt i det hele tatt, mange har betalingsanmerkninger fra tidligere og noen har også dommer i mot seg fra forliksrådet de siste tre år før kreditten ble innvilget. Noe helt annet er at verken banker eller andre utlånere har plikt til å låne ut penger/eller gi kreditter. Bankene har en frarådings plikt i henhold til loven, men jeg har knapt hørt at noen blir frarådet å ta opp lån.Der i mot har jeg hørt at enkelte har gått innom banken sin for å få hjelp til å sette opp et budsjett og at banken når de ser at kunden har en meget anstrengt økonomi har blitt tilbudt lønnskontokreditt og/eller et kredittkort for å løse problemene. Dette er uforståelig for meg og må etter min oppfatning stride mot gjeldende lovverk.

Mine forslag til myndighetene er følgende:
1. Pålegg kredittselskapene samme frarådingsplikt som for bankene.
2. Innfør sanksjoner overfor de selskaper/banker som ikke oppfyller denne
frarådingsplikten
3. Dokumentasjonskravet for å få innvilget et lån/kreditt må heves betraktelig – minste
kravet må være at den enkelte søker må dokumentere sin inntekt på søketidspunktet og
forta en kredittsjekk av vedkommende lånesøker.
4. Under behandlingen av en søknad må bank/kredittgiver vedlegge dokumentasjon for
vedkommendes inntekt og innhentede kredittopplysninger til lånesøknaden når den blir
arkivert – slik at eventuelt forliksrådet, om det skulle bli nødvendig, kan forsikre seg om
at långiver har utført en forsvarlig behandling av søknaden i etterkant.
5. Sette et tak for maksimal avtalt rente i forbindelse med forbrukslån, slik det er i dag
kommer den effektive renten ofte opp i både 25 og 30 %. Kredittkort selskapene opplyser
ofte kun om månedlig rente.
6. Sett gebyrene til forliksrådet og for skriving av klage til maksimalt kr 300,- pr sak.
7. Gjør om systemet med inkassosalærene til det samme som i Sverige – et salær uansett
beløpets størrelse – sett salæret til maksimalt kr 300,- pr sak.

Når en innklaget erkjenner at denne skylder klager et beløp, men at vedkommende ikke har betalingsevne for øyeblikket. Da må inkassoselskapene la vedkommende få være i fred inntil de registrerer at vedkommendes inntektssituasjon har endret seg. Det jeg ofte har sett er at inkassoselskapene fortsetter sin inndrivning av en skyldig beløp gjennom namsfogden umiddelbart etter at en dom er rettskraftig. Dette til tross for at de er klar over at namsfogden vil konkludere med at det ikke er noe å hente. Det eneste som er oppnådd er at innklagede har fått økt sin gjeld tilsvarende gebyret til namsfogden.

Etter min mening er dette helt unødvendig i.o.m. at inkassoselskapet er inneforstått med den innklagedes økonomiske situasjon og den dommen som er avsakt er gyldig som tvangsgrunnlag i 10 år!

Hele dette systemet slik det fungerer i dag med denne størrelsen på gebyrer til forliksrådet og ikke minst salærene til inkassoselskapene er med på å sementere situasjonen for folk som er kommet ut i et økonomisk uføre, samt at det også er en pådriver til å skape flere fattige. Alle gebyrene og salærsatser er et resultat av vedtak gjort i Stortinget i forbindelse med statsbudsjettet vært år.

En oppfordring til alle som eventuelt er kommet så langt at de blir innkalt til møte i forliksrådet – MØT OPP!

Litt orientering om hva forliksrådet er og ikke minst forklaring på en del ord og utrykk finnes her.

Justisdepartementet v/lovavdelingen svarte på denne bloggen og svaret ser slik ut:

Vi viser til Deres e-brev 18. og 25. september 2007, der De bl.a. tar opp størrelsen på de norske inkassosalærene. Justisdepartementets lovavdeling er bedt om å besvare henvendelsen.Vi vil først benytte anledningen til å takke for Deres innspill. Dette er et viktig problemområde som departementet er opptatt av. I den forbindelse kan det nevnes at departementet allerede har avtalt et møte med Forbrukerrådet der et hovedtema vil være forbrukerutfordringer på inkassoområdet.

De har blant annet kommet med forslag om å pålegge kredittselskapene den samme frarådningsplikten som bankene. Vi kan opplyse at departementet allerede har sendt et slikt forslag på høring. Vi viser til følgende nettside.Når det gjelder kostnadene ved rettslig inkasso, vil vi bemerke:

Ifølge Soria Moria-erklæringen (s. 69) vil regjerningen ”arbeide for å skjerme mennesker med gjeldsproblemer fra høye gebyrer på tvangsinndrivelse og utleggsforretning.”

I juni 2006 ga Finansdepartementet retningslinjer (R-112) ved innføring nye gebyrer på statlige myndighetshandlinger. I denne forbindelse ga Finansdepartementet også ut rundskriv R-4/2006 om at eksisterende gebyrer så langt råd er bør tilpasses disse retningslinjene. Etter retningslinjene skal et statlig gebyr normalt fullt ut bør dekke kostnadene ved å produsere den gebyrbelagte myndighetshandlingen basert på kostnadseffektiv drift. Prinsippet om selvkost skal også innføres i for eksisterende gebyrer, så langt råd er. Arbeidet med å tilpasse eksisterende gebyr- og sektoravgiftsordninger til de nye retningslinjene er allerede i gang. Det er imidlertid noe usikkert hvor raskt en tilpasning kan skje. Endringer må behandles og innpasses i Regjeringens samlede budsjettopplegg for de enkelte år.

Foran budsjettproposisjonen for 2007 ble det gjennomført et arbeid der samlede rettsgebyrinntekter fra tvangsfullbyrdelse ble redusert med 230 millioner kroner. Reduksjonen ble gjennomført med reduserte rettsgebyr for utleggsforretninger, der tilleggsgebyret for ”avholdt utlegg med noe til utlegg” på 2,6 R (kr 2236,-) ble fjernet og rettsgebyret for å begjære utleggsforretning ble redusert fra 2,1 R til 1,85 R. Dette arbeidet kom i gang etter at en arbeidsgruppe tidligere hadde kommet frem til at det fantes en overdekning av rettsgebyrinntekter i forhold til faktiske kostnader på ca. 230 mill. kroner.

Ved senere undersøkelser viser det seg at ca. 90 % av reduksjonen av rettsgebyret har tilkommet privatpersoner og ca. 10 % selskaper. Med tanke på regjeringens arbeid med fattigdomsbekjempelse har det vært viktig at reduksjonen i hovedsak har kommet privatpersoner til gode.

Når det gjelder gebyrer for utenrettslig inndrivning (inkasso), bygger norsk rett på erstatningsrettslig tankegang: Kreditor skal få dekket de inndrivelseskostnadene han blir påført som følge av skyldnerens mislighold, men bare så langt kostnadene er nødvendige, jf. inkassoloven § 17. Den svenske ordningen forutsetter på sin side at det i stor grad er kreditor selv som må bære kostnadene ved skyldneres betalingsmislighold. Dette er en kostnad som i sin tur blir veltet over på kundene, herunder de “gode” betalerne. Det kan nok v’ære delte meninger om hvilken ordning som er den mest rettferdige. Det er uansett positivt at temaet er satt på dagsorden.

Vennlig hilsen
_________________________________

Tore Fjørtoft
lovrådgiver
Justisdepartementets lovavdeling

Dette er langt på vei et “god dag man økseskaft svar” etter min mening. Samtidig må jeg si at jeg har vært i kontakt med statsekretæren og han har nok et noe mer nyansert syn på denne problematikken og det kommer frem i det han sier i Dagbladet den 30. november;

Nå varsler Justisdepartementet at de kommer til å gjøre en slik gjennomgang. Mens man i Sverige har flat sats på 160 kroner per sak, kan man i Norge kreve helt opptil 14.000 kroner.- Det er rart at det er så store forskjeller, sier statssekretær ved Justisdepartementet Terje Moland Pedersen til Dagbladet.no. Han sier de kommer til se nærmere på hele ordningen.
- Vi ønsker å se på hvordan det fungerer. Ofte blir inkassosalærene en veldig stor andel av det folk skylder. Men det er for tidlig å si hva vi kommer til å konkludere med, sier Pedersen til Dagbladet.no.

Det er helt nødvendig å foreta en slik gjennomgang og ikke minst er det helt nødvendig at inkassosalærene står i forhold til det arbeidet inkassoselskapene utfører, i forhold til arbeidsinnsats, og for ike å glemme at satsene må være lett tilgjengelig for folk flest - systemet med økende satser etter beløpets størrelse er meget uoversiktelig for de som rammes. Det er både enklere og mer oversiktelig både i Sverige og Danmark.

Dersom Regjeringen mener noe med at de vil bekjempe fattigdom, så er det både billig og enkelt for dem og gjøre noe med disse satsene - de er regulert gjennom en forskrift og den kan endres langt raskere enn en lov og det er vel bare inkassobransjen som vil komme til å hyle over seg over en dårligere inntjening. Skipsreder Fredriksen er en av eierene av et inkassoselskap, og det er vel ingen som tror at han vil lide noen nød om salærene blir redusert dramatisk?

Oslo Venstre vingler videre!

Maken til arrogant og totalt livsfjern opptreden som det Venstre har utvist i Oslo siden torsdag i forrige uke skal vi lete lenge for å finne maken til. Ellers er det en gammel hedersmann og stortingsrepresentant som benevnte stortingsrepresentanter fra Venstre som vinglemenn og det er en god beskrivelse av Venstre-menn i dag også.

Sist torsdag brøt Oslo KrF og Oslo FrP ut av forhandlingene mellom de borgerlige partiene i Oslo fordi de mente Oslo Venstre ikke var villig til å gi nok i forhandlingene. Venstre ville bare ha posisjoner og ikke gi noe politisk i de forhandlingene.
De ville bare ha posisjoner til sine fremste tillitsvalgte, Kjell Veivåg ville de ha som ordfører og Ola Elvestuen skulle bli leder av byutviklingskomiteen. Dette er to tunge verv i bystyret og alle de tre andre borgerlige partiene var enig i dette i utgangspunktet. Det at Venstre ikke var villig til å gi de andre partiene noen politisk ”gevinst” ble for mye for både KrF og Frp og de fant ikke å kunne fortsette forhandlingene med Venstre.

Når forhandlingsbruddet ble kjent inviterte selvfølgelig AP og SV, Venstre til forhandlinger om posisjoner i bystyret. Venstre vinglet gladelig de to sosialistiske partiene til forhandlinger, de fikk aksept for sitt krav om ordføreren og lederen av byutviklingskomiteen. Aps Nina Backhe skulle i denne avtalen bli varaordfører. Når Ap og SV ville ha en gjenytelse i denne forbindelse, de ba bare om at Venstre skulle si seg enig i en visjon for ordførergjerningen og ikke noe av dette burde være politisk kontroversielt for partiet Venstre!

Mildt sakt oppsiktsvekkende er det at vingleparitet Venstre i det hele tatt innlot seg på forhandlinger med AP og SV. Ola Elvestuen garanterte i valgkampen at de overhodet ikke ville ha noe med partiene på den sosialistiske siden å gjøre i det hele tatt. Hvordan han kan se velgerne sine i øynene etter dette krumspringet er det ikke lett å forstå, men han kaller det jo bare sonderinger da. Det ville ha medført at han støttet Nina Backhe fra AP som varaordfører, noe som må være å støtte en sosialist fram til en fremtredende rolle i bystyret.
Det er ganske oppsiktsvekkende at han allerede før valget signaliserte at han ville forhandle og presse de andre borgerlige partiene til innrømmelser i forhold til Venstres politikk, men samtidig gjorde han det altså klart at Venstre ikke ville støtte et byråd med AP og SV.

Ja, Venstre vil ikke sitte i et byråd der FrP er med heller og i hele valgkampen har Venstre blånektet for at de er et aktivt støtteparti for det sittende FrP/Høyre byrådet, selv om all praksis fra bystyret viser det motsatte.
Egentlig er tragikomisk det Venstre nå gjør, vingler tilbake til Høyres bord for å forhandle videre og later som ingen ting – verden har ikke endret seg tror de nok. I Venstres verden er det jo bare vinglemennene selv som kan endreverden og slik tror de nok at det er i virkelighetens verden også.

La meg gjøre en ting klart, jeg har ingenting i mot at politikere søker makt på vegne av partiet sitt, men det kan de gjøre uten å lage dette til en såpeopera uten sidestykke i Oslos historie om ikke i landet også.

Det må være lov og stille seg noe undrende til om Oslo Venstre kan ha forstått forhandlingskunsten også. Det de gjorde i valgkampen når de gikk ut og garanterte at de aldri ville støtte AP og SV slik at de fikk byrådsmakt, er egentlig å kaste det beste forhandlingskortet de hadde når det gjaldt å presse de andre borgelige partiene til politiske innrømmelser og flere heltidsstillinger i Oslopolitikken enn det de har krav på i forhold til valgresultatet.
Dette er jo en ”tradisjon” Venstre har da, å få større innflytelse enn det de har krav på i forhold til valgresultatet. Vi husker fortsatt Bondevik 2 regjeringen der Venstre hadde 3 statsråder og ikke hadde mer enn to representanter på Stortinget. En kan jo gjerne si at dette var dyktig gjort av Sponheim å få til den gangen, men egentlig var det kun en KrF-leder som var villig til å gjøre hva som helst for å komme tilbake som statsminister den gangen.

Personlig kan jeg ikke helt forstå at AP og SV kastet bort tid med å forhandle med vinglemennene, men jeg forstår jo også at de ville forsøke å fiske i rørt vann når anledningen bød seg, men vinglemennene sviktet ikke sin egen virkelighetsoppfatning – de er så små at de skal bestemme hvordan verden skal se ut og fungere.
Dette tragikomiske skuespillet fra Venstres side, med deres ordførerkandidat Kjell Veivåg og Ola Elvestuen er kun egnet å sørge for at folk mister respekten for politikerne generelt og spesielt i Oslo.

Nå blir riktignok begge fylkespartiene godt støttet/kommandert fra sine landspartier, med Sponheim på Venstres side og Siv Jensen og Carl I. Hagen for FrP på den andre siden. Der disse sentrale politikerne bruker fylkespartiene til å videreføre krigen dem i mellom fra rikspolitikken.

Toppen av lykke for Venstre er vel om ordføreren i Oslo blir valgt ved loddtrekning! Jeg håper endelig at ikke det blir resultatet, for heldigvis finnes det fortsatt et flertall av ansvarlige politikere og partier i Oslo som skjønner viktigheten av å avslutte denne såpeoperaen på en mest mulig verdig måte.
Om det er mulig da, men da må det bli uten Venstre i nærheten av noen posisjoner!
Kanskje et byråd bestående av AP/Høyre eller AP/FrP kommer til å bli resultatet, høres utvilsomt umulig ut – men i de forhandlingene som går på kryss og tvers i rådhuset om dagen så tror jeg snart ingen ting er umulig.

Det er vel ingen av disse partiene som for øyeblikket bærer noe nag til AP, så hvorfor ikke? Da får det ikke hjelpe at partisekretær Martin Kolberg har gitt sin anbefaling om ikke å samarbeide med FrP – i Oslo er det nå snakk om å etablere et styringsdyktig flertalls byråd uten at Venstre kommer i noen posisjoner.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sin avgang.

Tålmodigheten til AFO er nå blitt blitt strukket alt for langt og de har kommet til at det må komme endringer i regjeringens sammensetning for at det skal være mulig å ha tillit til den når det gjelder fattigdomsbekjempelsen. AFO har i dag sendt ut følgende pressemelding:

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen sin avgang.
Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) takker statsråd Bjarne Håkon Hanssen for en ualminnelig klar og utvetydig uttalelse om at regjeringen ikke vil øke sosialhjelpssatsene i budsjettet for 2008 og heller ikke i 2009. Dette er ikke bare en glideflukt bort fra det som er nedfelt i Soria Moria erklæringen (side 36) men det er en offentlig vraking av den inngåtte felleserklæringen mellom AP, SV og SP.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) kan heller ikke forstå dette annerledes enn at statsråd Bjarne Håkon Hanssen med dette leverer en klokkeklar avskjedssøknad til statsminister Jens Stoltenberg. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har inntil nå hatt tillit til at Soria Moria erklæringen og det som står der om fattigdomsbekjempelse skulle være regjeringens politikk, men vi konstaterer at Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (AP) ikke vil leve opp til intensjonene i erklæringen.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har ved flere anledninger gitt utrykk for at tilliten til statsråd Bjarne Håkon Hanssen ikke er den største, for å si det mildt, men etter dette har Arbeidssøkerforbundet i Norge ingen tillit til han. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer statsminister Jens Stoltenberg til å godta statsråd Bjarne Håkon Hanssens avskjedssøknad og foreta en rask utskifting av Arbeids- og inkluderingsministeren.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever også at statsminister Jens Stoltenberg klargjør om Soria Moria erklæringen fortsatt er verdt det papiret den er trykket på og spesielt å klargjøre punktet om sier at sosialhjelpssatsene skal heves og om når dette løftet vil bli innfridd. Dersom det er så at Soria Moria erklæringen fortsatt gjelder på dette feltet.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer regjeringspartiene om å vise ved aktiv handling og at de virkelig mener alvor når de sier at de skal bekjempe fattigdommen her i landet. Slutt å krangle dere i mellom, det er nok fattige i Norge, så det er nok til dere alle! Dere behøver ikke å krangle om dem.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO)
Harald Trulsrud
Forbundsleder

Statsbudsjettet er utrolig PINGLETE, men egentlig er det ikke overraskende!!

De av oss som velger og ta regjeringens Soria Moria erkæring på alvor når det gjelder bekjempelse av fattigdom her i landet har grunn til å være svært skuffet over det budsjettforslaget de nå har lagt fram. Den bebudete satsingen når det gjelder fattigdomsbekjempelse har nå uteblitt i 3 budsjetter fra denne regjeringen, så det er blitt normalt og derfor bør denne pinglete satsingen være overraskende – men, fortsatt er det skuffende.

Den tidligere uttalte innsatsen for å bekjempe fattigdommen er i bestefall lagt i en skuff, men mest sannsynlig er den vraket for evig og alltid. Regjeringen med AP’s superminister Bjarne Håkon Hansen i spissen viser seg enda en gang å være de økonomisk og rettslig vanskeligstilte her i landet sin verste fiende. Når han blir konfrontert med denne manglende satsingen er standard svaret at NAV-reformen og kvalifikasjonskontrakter det som skal løse alle problemene på dette området.
Han og resten av regjeringen har nok ikke tatt inn over seg at NAV ikke er fullt utbygd over hele landet før ved utgangen av 2009. Bevilgningene til disse Bjarne-kontraktene er ikke større i årets budsjett enn at det blir mellom 1 000 – 1 500 personer i 2008 som får anledning til å kunne nyttiggjøre seg disse. Dette er en mildest talt pinglete innsats fra regjeringens side.

Regjeringen vil øke bevilgningene til skolegang for voksne med ca 20 millioner. Flott tiltak, det å la folk som mangler formell kompetanse få dette er en smart ting. Hvor mange skoleklasser dette blir skal ikke jeg forsøke å begi meg ut på å si noe om, men umiddelbart virker også dette som en pinglete satsing.

Regjeringen skal få pluss i margen for at de ikke foretar kutt i arbeidsmarkedstiltakene nå som den registrerte arbeidsledigheten går ned. Dette er fornuftig for jeg er redd for at vi snart vil se at arbeidsledigheten snart vil stabilisere seg i nærheten av det nivået vi har i dag. Dette fordi de som nå står igjen i køen av arbeidsledige er de som har lengst vei tilbake til en plass i det vanlige arbeidslivet pga lang tid ledighet, en yrkeshemming, handikapp og/eller manglende uformell/formell kompetanse. Dette er noe som kan rettes på gjennom forskjellige arbeidsmarkedstiltak.

Samtidig har regjeringen foreslått at den perioden en som har blitt ferdig attført skal bli redusert fra 6 til 3 måneder. Dette er et alvorlig tiltak mot de som sliter med å komme ut i arbeid etter en periode på attføring. Jeg er redd for at dette vil medføre at vi vil se en økning av sosialklienter fra denne gruppen arbeidssøkere. Her må regjeringen få ytterligere et minus i margen.

Regjeringen må også få minus i margen fordi de øker egenandelstaket for helsetjenester, riktignok med ”bare” 80 kr, men for folk med helseproblemer så er dette faktisk ganske mye penger i den store sammenhengen. Det er allerede i dag mange økonomisk vanskeligstilte som velger vekk helsetjenester pga at det koster for mye og dette bidrar ikke til at det blir enklere for dem å benytte helsetjenester for seg og sin familie. Dette er alvorlig og det vil over tid bidra til at den enkeltes arbeidsevne og eventuelle arbeidsberedskap vil kunne bli kraftig redusert.
Det gjør det jo heller ikke noe bedre at disse egenandelene går opp, når denne regjeringen i Soria Moria erklæringen har lovet at egenandelene til helsetjenester skal reduseres, de gjør nå det stikk motsatte og det er det tredje budsjettet de har ansvaret for der egenandelene går opp. Rent løftebrudd med andre ord, men helt vanlig fra denne regjeringen på dette punktet, og det blir et nytt minus i margen.

Regjeringen forsvarer budsjettet med at det må være så stramt fordi de må bidra til å bremse ytterligere renteoppgang osv. også når en ser dette i sammenheng med den store etterspørselen etter arbeidskraft med påfølgende lønnsstigning gjør det nødvendig å holde igjen på enkelte områder.

Det er mulig det men jeg kan ikke forstå at det er de som har minst her i landet som skal betale for å unngå en renteøkning her i landet. Det er noen økonomer som mener at en må ha en arbeidsledighet på et eller annet på forhånd fastsatt nivå, det kalles da likevektsledighet, denne ledigheten benyttes da til å holde rente-, lønns- og prisvekst på et nivå som de som er inne i arbeidslivet osv. kan leve med. Regjeringens største parti gikk i kommunevalget ut med et slagord ”Alle skal med”, men det gjelder nok ikke for dem som i dag er avhengig av supplerende sosialhjelp eller har sosialhjelp som sin eneste inntektskilde – for regjeringen har i budsjettet ikke gitt noen signaler om at de vil øke de veiledende sosialhjelpssatsene i 2008. Dette er pinglete fra regjeringens side.

Jeg er av den oppfatning at regjeringens såkalte arbeidslinje er ualminnelig ødeleggende for utrolig mange menneskers liv her i landet. Når vi vet at mer enn 700.000 mennesker står utenfor arbeidslivet og mange av dem skal aldri tilbake til arbeidslivet – det må fortsatt være slik at det er legitimt å være for eksempel ha så dårlig helse at arbeidslivet ikke er rette sted for disse å oppholde seg. Men la oss nå si at 350 000 personer, som ofte er satt utenfor arbeidslivet pga eieres og bedriftslederes stadige krav om høyere utbytte/inntjening, har fortsatt mye å tilføre av kompetanse og erfaring i arbeidslivet. En del av disse har behov for at forholdene på den enkelte arbeidsplass kanskje må legges spesielt til rette for dem. De påstår at det er underskudd på arbeidskraft her i landet, men det finnes uansett ikke nok arbeidsplasser denne alle de innfor denne gruppen og regjeringen løfter ikke en finger for å bedre situasjonen for dem.
Når regjeringen ikke satser mer innenfor dette området så fremstår den både som feig og pinglete også på dette området.Reaksjonene på stortinget på budsjettet er kanskje oppløftende. Både Per Olav Lundteigen (Sp) og Karin Andersen (SV) som begge representerer hvert sitt regjeringsparti reagerer med at dette er for dårlig, eller pinglete, fra regjeringens side. Så er det kanskje håp om endringer i budsjettet. Det er fortvilet at disse to partiene nå krangler seg i mellom om hvem som egentlig er mest opptatt av de fattiges levekår! Mitt råd til disse partiene er slutt å krangle, gjør noe med budsjettet i stedet.Dere kan jo slå dere sammen med Dagfinn Høybråten (KrF) og Siv Jensen (FrP) som begge i klare ordlag har sagt at fattigdomsbekjempelsen fra regjeringens side mildest talt fremstår som pinglete.

De økonomisk og rettslig vanskeligstilte her i landet må nok også denne gangen håpe at det blir flertall i stortinget for å gjøre endringer i budsjettforlaget fra regjeringen til det beste for disse gruppene i landet vårt.

Les også:
Regjeringens Fattigdomsbekjempelse fremstår som pinglete! (27. aug. 2007)
Slutt med å krangle om løsninger på fattigdommen (23. jan. 2006)

Justisdepartementet svarer på “Inkassosalærer skaper fattige”!

Jeg har tidligere skrevet en blogg der overskriften var “Inkassosalærer skaper fattige“, oversendte det samme til Statsministerens kontor, Finansdepartementet og Justisdepartementet.

Jeg mener dere fortjener å få vite hva Justisdepartementet har svart på dette, så her kommer svaret uten ytterligere kommentarer fra meg i denne omgang.
Vi viser til Deres e-brev 18. og 25. september 2007, der De bl.a. tar opp størrelsen på de norske inkassosalærene. Justisdepartementets lovavdeling er bedt om å besvare henvendelsen. Vi vil først benytte anledningen til å takke for Deres innspill. Dette er et viktig problemområde som departementet er opptatt av. I den forbindelse kan det nevnes at departementet allerede har avtalt et møte med Forbrukerrådet der et hovedtema vil være forbrukerutfordringer på inkassoområdet. De har blant annet kommet med forslag om å pålegge kredittselskapene den samme frarådningsplikten som bankene. Vi kan opplyse at departementet allerede har sendt et slikt forslag på høring. Vi viser til følgende nettside.

Når det gjelder kostnadene ved rettslig inkasso, vil vi bemerke:
Ifølge Soria Moria-erklæringen (s. 69) vil regjerningen ”arbeide for å skjerme mennesker med gjeldsproblemer fra høye gebyrer på tvangsinndrivelse og utleggsforretning.”
I juni 2006 ga Finansdepartementet retningslinjer (R-112) ved innføring nye gebyrer på statlige myndighetshandlinger. I denne forbindelse ga Finansdepartementet også ut rundskriv R-4/2006 om at eksisterende gebyrer så langt råd er bør tilpasses disse retningslinjene. Etter retningslinjene skal et statlig gebyr normalt fullt ut bør dekke kostnadene ved å produsere den gebyrbelagte myndighetshandlingen basert på kostnadseffektiv drift. Prinsippet om selvkost skal også innføres i for eksisterende gebyrer, så langt råd er. Arbeidet med å tilpasse eksisterende gebyr- og sektoravgiftsordninger til de nye retningslinjene er allerede i gang. Det er imidlertid noe usikkert hvor raskt en tilpasning kan skje. Endringer må behandles og innpasses i Regjeringens samlede budsjettopplegg for de enkelte år.
Foran budsjettproposisjonen for 2007 ble det gjennomført et arbeid der samlede rettsgebyrinntekter fra tvangsfullbyrdelse ble redusert med 230 millioner kroner. Reduksjonen ble gjennomført med reduserte rettsgebyr for utleggsforretninger, der tilleggsgebyret for ”avholdt utlegg med noe til utlegg” på 2,6 R (kr 2236,-) ble fjernet og rettsgebyret for å begjære utleggsforretning ble redusert fra 2,1 R til 1,85 R. Dette arbeidet kom i gang etter at en arbeidsgruppe tidligere hadde kommet frem til at det fantes en overdekning av rettsgebyrinntekter i forhold til faktiske kostnader på ca. 230 mill. kroner. Ved senere undersøkelser viser det seg at ca. 90 % av reduksjonen av rettsgebyret har tilkommet privatpersoner og ca. 10 % selskaper.
Med tanke på regjeringens arbeid med fattigdomsbekjempelse har det vært viktig at reduksjonen i hovedsak har kommet privatpersoner til gode.

Når det gjelder gebyrer for utenrettslig inndrivning (inkasso), bygger norsk rett på erstatningsrettslig tankegang:
Kreditor skal få dekket de inndrivelseskostnadene han blir påført som følge av skyldnerens mislighold, men bare så langt kostnadene er nødvendige, jf. inkassoloven § 17.
Den svenske ordningen forutsetter på sin side at det i stor grad er kreditor selv som må bære kostnadene ved skyldneres betalingsmislighold. Dette er en kostnad som i sin tur blir veltet over på kundene, herunder de “gode” betalerne. Det kan nok v’ære delte meninger om hvilken ordning som er den mest rettferdige. Det er uansett positivt at temaet er satt på dagsorden.

Vennlig hilsen
Tore Fjørtoft
lovrådgiver
Justisdepartementets lovavdeling